Livet var aldri ment å være en konkurranse
Helt siden jeg var liten har jeg vært glad i skogen. Født og oppvokst på Eiksmarka i Bærum, med kort vei til Marka. Som barn slang vi oss ofte på syklene og tråkket opp til Østernvann, Abortjern eller Triungsvann, teltet, fisket og fyrte bål.
Med årene kom skogen og naturen mer i bakgrunnen. Som 35-åring var jeg fullt opptatt med nystiftet familie og krevende lederjobb. Målt etter tidsånden kan man kanskje si det så ut til å gå min vei.
På innsiden, derimot, kjente jeg på en tiltagende krise. Kroppen hadde allerede sagt ifra i flere år. Listen over stressymptomer var lang. Men jeg tenkte, som man gjør: Det går vel over.
Men det gikk ikke over. Jeg tok vitaminer, jeg trente mer, jeg satt i sofaen og sa “ohm”, men ingenting hjalp.
Parallelt med krisefølelsen, eller kanskje på grunn av den, kjente jeg en stigende lengsel etter skogen og naturen. Jeg kunne ikke se et naturprogram uten at tårene presset på. På solskinnsdager satt jeg på kontoret og så fortvilet opp mot skogen. Jeg ville inn i skogen, brette opp et laken av myr og legge meg under. Bli ett med skogen, det var det hele meg skrek etter. Altså var det ikke tvil, jeg måtte ut.
I starten jogget jeg i skogen, syklet eller gikk lange turer. Det hjalp, men det føltes som om jeg var på gjennomreise. Jeg trengte ro, og jeg kjente lengselen etter å komme så tett på naturen som overhodet mulig.
Etter hvert begynte jeg å gå saktere, for jeg merket jeg var ute av takt. Og så satt jeg meg ned. Mitt gamle jeg strittet imot, for dette gikk på bekostning av treningsutbyttet. Men jeg orket ikke lenger haste av gårde.
Jeg gikk utenfor de etablerte stiene, på det som ble en oppdagelsesferd i mitt eget nærområde. Stadig fant jeg små perler. Et myrdrag, en furukolle, et utkikkspunkt mot fjorden. Rolige steder der det knapt gikk andre mennesker.
Turene ble lengre. Ikke i distanse, men i varighet. Jeg fyrte bål, la meg ned ved siden av, og med en kopp kaffe i hånden kom roen sigende. De endeløse tankerekkene tok en pause og med ett trådte naturen frem. Tyttebærlyngen som skjelver forsiktig i vinden. Og furuen som bare står der. Alltid står den der, rank og mektig.
Det var så deilig, så helende, å bare være ute.
Å være sliten, eller til og med utbrent, av det livet vi lever, er ikke noe nederlag. Livet var aldri ment å være noen konkurranse. En fase av livet, en versjon av deg selv, er tvunget til avslutning. Og godt er det, for der noe gammelt har brent ut, skal noe nytt og ektere vokse frem.
